Markjordbær på et strå

Fulle uker blir av og til litt som markjordbær på strå. Det skjer plutselig så veldig mye rett etter hverandre, og man prøver å planlegge godt, puste og glede seg, men så går det kanskje ikke. Kanskje man til og med gruer seg. Til det som skulle bli så bra og nyttig og fint, men så blir det ikke det, for det er for mye på en gang, og man holder på å drukne, men man gjør ikke det heller, man ligger og dupper, og kommer aldri riktig opp, men går heller ikke helt under, og man tenker at bakom synger hverdagen, men så er det hverdagen, og man lurer på  hvordan det skal gå helt til det kommer en mandag man har tid til å tenke på. Så gjør man det. Tenker over hvorfor man holder på sånn. Men så sier enn fin venninne at alt man gjør trenger ikke å være gøy og fint alltid heller, man bare gjør det fordi det må bli gjort. Så føles det litt mer meningsfult å gjøre så mye meningsfult at man ikke kjenner det lenger, fordi det ikke bare er for seg selv.

Egentlig er det fint, da. Man må bare huske det. I øyeblikket gjerne. Seize the day, seize the day, seize the day, seize the day, puste.

Noen ganger, ganske ofte bekymrer man seg unødvendig også. For kanskje det er en mandag man skriver opp avtalene sine i boka si, og ser at det er altfor mye. Men så synger hverdagen, også blir det ikke så værst lell. Slik var det i helga. Husker man å lukke øynene, puste inn, puste ut, vende hodet oppover, lukke opp øynene, og be Han der oppe om hjelp til å få en fin uke, så blir den gjerne det. Dessuen kan man finne fram sommerbilder med markjordbær på strå på, og nyte et halvt år gamle, gode minner.

Seize the day, pust, smil, lev, nyt, gjør, men ikke dø, sov.

God natt!