Om å være en ganske klok, uvitende 16-åring

For det er klart at jeg altid har rett. Jeg ville aldri sagt noe med mindre jeg var sikker i min sak. Jeg vet jo alt som er verdt å vite,  gjør jeg ikke? Teit sak på nyhetene. Unødvendig å uttale seg sånn og reagere på den måten. Dessuten gjør man sine egne erfaringer og lærer av dem. Lære av andres (mammas) erfaringer? Hvordan skulle det fungere, liksom? Hah.

Tenk at man kan bli til de beryktede tenåringsmonstrene en gang i blant (eller litt oftere). Det er flaut. Og litt fært, men, ikke verdens undergang heller. Bare fremkaller av dårlig humør, og det burde være under min verdighet (hah, tenåringsmonster igjen).

Så. Lære å tenke selv, samtidig anerkjenne andres tanker. Være kreativ og oppfinnsom, men ikke dum. Av og til har andre skrevet en god oppskrift man like gjerne kan bruke i stedet for å finne den på på nytt. Eksperimentere, men ikke sløse eller utsette seg selv eller andre for fare. Men spesielt den første; tenke selv, men anerkjenne andres tanker. For andre er i grunn av og til like smarte og kloke og sånn som meg. Kanskje til og med mer.

Ha en god søndagskveld og en god uke!