Nå sitter jeg mutters, mutters alene i et skolebibliotek. Bare meg og en masse bøker. Masse bøker jeg aldri kommer til å lese, og mange jeg helt sikkert både har lest og skal lese. Tenk på alle livene de bøkene har fått være med i, fått være med å forme. De bøkene som har fått elev etter elev til å stønne av ergrelse, le for seg selv eller gråte en skvett. Og jeg bruker tiden til å skrive et blogginnlegg? Jeg tror jeg utnytter de siste ti minuttene mine her alene til å utforske, og poster dette innlegget som det er.
Jeg ønsker deg en strålende kveld!
Nå må det vel snart skje noe her?
SvarSlett