Når man egentlig ikke orker noen ting og vil gå og legge seg og ikke orker å gjøre det som skal til for å gjøre det skikkelig og sånn, hva gjør man da?












Da skriver man blogginnlegg vel...











For eksempel om hva man ville gjort om man var en orange støvel på et berg ved et fyr, nesten uti havet, men bare nesten.

Da ville jeg stått og betraktet verden, dag ut og dag inn (alle dager ville jeg i grunn hatt ute, forsåvidt). Jeg ville ønsket at ethvert barn som kom i nærheten tok turen bort til meg, pekte på meg, spurte foreldrene sine hvorfor det bare var én støve, og strøk meg over gummien min. Jeg ville stirret opp mot sola og fundert over Guds genialitet. Jeg ville blitt kjærtegnet av både bølger og regn, men støtt ville jeg stå likevel. Jeg ville savnet min andre halvpart, men vært klar over at jeg var alene fordi. Bare fordi. Og at min jobb var å finne en måte å gjøre det godt. Å finne en god måte for en støvel å fungere alene. For hva er vel en støvel alene? Den er kun seg selv med den funksjonen den finner det brukbart å ha, for den opprinnelige funksjonen er forsvunnet med den andre støvelen. Vanligvis har nemlig mennesker to føtter, og trenger da altså to støvler. Dermed må denne ene støvel, meg i dette tilfellet, finne på noe nytt, finne en ny plass her i verden, en plass uten føtter (fot, entall, egentlig). Og plassen min ville vært her ute i havgapet for øyeblikket. For akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var akkurat det. En støvel uti havgapet uten annen rolle her i verden enn å betrakte og bli betraktet. Kun med hav, berg, himmel, sol og et og annet ukjent menneske rundt seg.




















Og etter støvelfunderinger tenker man tilbake på en hyggelig påske som så litt slik ut:

Jeg håper du har hatt en fin påske. Dessuten ønsker jeg deg en riktig god 2. påskedag, for det var alt jeg rakk. Nå legger jeg meg, selv om jeg egentlig ikke orker, men orker likevel.

God natt!

Påskefjas

Ikke at påske er tull. Påske er fantastisk, og høytiden har en fantastisk historie. Den aller mest betydningsfulle, i grunn. Men det var ikke det jeg skulle skrive om (at siden Jesus, som var helt uskyldig og Guds sønn, døde på et kors, og tok på seg straffen til alle oss som ikke er uskyldige, og stod opp igjen tre dager senere, og overvant døden, slik at hvis du tror på dette får du evig liv og kommer til himmelen). Årets påske er ikke særlig mas, heller, i grunn. Men fjas, ja, det er det. Meningsfyllt fjas har de siste dagene gått til. Jeg har nemlig hatt storopprydning på rommet mitt (= svømme i støv fra støvete hyller, høre på massemasse fin musikk, rote seg ned i gamle tegnebøker og smile over at jeg i grunn var ganske flink til å tegne i første klasse, henge opp fine ting på veggen og helt til slutt få et rent og ryddig rom), pakket til påskeferie hos besteforeldre (altså ikke til påskeleir, slik resten av verden (ja, det føles sånn) har gjort), ligget i sola, shoppingtur med mamma (ja, en sjelden gang, som i påskeferien, får en tid til sånt), trent, laget hjemmelaget tomatsuppe (moro og godt!) og spilt piano. Tjohei hvor det går. Veldig mye og veldig lite på en gang. Jeg er nemlig ganske så glad i å henge litt flere steder enn hjemme.. Altså, ikke bare fjase.

Hvis du har lyst på fin musikk du ikke visste at du hadde lyst på og liker konkrete cd'er man kan ta på med cover man kan lese i og se på bilder i, kan du dra på loppemarked og for eksempel kjøpe tre fine cd'er for fem kroner per stk, slik jeg gjorde. Meget fornøyd.

Noe jeg er mindre fornøyd med er dette innlegget, men slik får det være, for nå orker jeg ikke å skrive mer eller endre noe.



God natt og god påskeferie!

Om å være en ganske klok, uvitende 16-åring

For det er klart at jeg altid har rett. Jeg ville aldri sagt noe med mindre jeg var sikker i min sak. Jeg vet jo alt som er verdt å vite,  gjør jeg ikke? Teit sak på nyhetene. Unødvendig å uttale seg sånn og reagere på den måten. Dessuten gjør man sine egne erfaringer og lærer av dem. Lære av andres (mammas) erfaringer? Hvordan skulle det fungere, liksom? Hah.

Tenk at man kan bli til de beryktede tenåringsmonstrene en gang i blant (eller litt oftere). Det er flaut. Og litt fært, men, ikke verdens undergang heller. Bare fremkaller av dårlig humør, og det burde være under min verdighet (hah, tenåringsmonster igjen).

Så. Lære å tenke selv, samtidig anerkjenne andres tanker. Være kreativ og oppfinnsom, men ikke dum. Av og til har andre skrevet en god oppskrift man like gjerne kan bruke i stedet for å finne den på på nytt. Eksperimentere, men ikke sløse eller utsette seg selv eller andre for fare. Men spesielt den første; tenke selv, men anerkjenne andres tanker. For andre er i grunn av og til like smarte og kloke og sånn som meg. Kanskje til og med mer.

Ha en god søndagskveld og en god uke!