Når man egentlig ikke orker noen ting og vil gå og legge seg og ikke orker å gjøre det som skal til for å gjøre det skikkelig og sånn, hva gjør man da?












Da skriver man blogginnlegg vel...











For eksempel om hva man ville gjort om man var en orange støvel på et berg ved et fyr, nesten uti havet, men bare nesten.

Da ville jeg stått og betraktet verden, dag ut og dag inn (alle dager ville jeg i grunn hatt ute, forsåvidt). Jeg ville ønsket at ethvert barn som kom i nærheten tok turen bort til meg, pekte på meg, spurte foreldrene sine hvorfor det bare var én støve, og strøk meg over gummien min. Jeg ville stirret opp mot sola og fundert over Guds genialitet. Jeg ville blitt kjærtegnet av både bølger og regn, men støtt ville jeg stå likevel. Jeg ville savnet min andre halvpart, men vært klar over at jeg var alene fordi. Bare fordi. Og at min jobb var å finne en måte å gjøre det godt. Å finne en god måte for en støvel å fungere alene. For hva er vel en støvel alene? Den er kun seg selv med den funksjonen den finner det brukbart å ha, for den opprinnelige funksjonen er forsvunnet med den andre støvelen. Vanligvis har nemlig mennesker to føtter, og trenger da altså to støvler. Dermed må denne ene støvel, meg i dette tilfellet, finne på noe nytt, finne en ny plass her i verden, en plass uten føtter (fot, entall, egentlig). Og plassen min ville vært her ute i havgapet for øyeblikket. For akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var akkurat det. En støvel uti havgapet uten annen rolle her i verden enn å betrakte og bli betraktet. Kun med hav, berg, himmel, sol og et og annet ukjent menneske rundt seg.




















Og etter støvelfunderinger tenker man tilbake på en hyggelig påske som så litt slik ut:

Jeg håper du har hatt en fin påske. Dessuten ønsker jeg deg en riktig god 2. påskedag, for det var alt jeg rakk. Nå legger jeg meg, selv om jeg egentlig ikke orker, men orker likevel.

God natt!